”Berrføtt i graset”
Litt gøymt bakom krokete vegar og langs med ein trakka sti
Der vers etter vers oss fyljer, på veg mot naturgalleri
Der stilla kan vera mektig, ein vakker og varm sommarsdag
Med lukter og inntrykk andektig for sansane gjev behag
Der kan me trø berrføtt i graset, der kan me nyta natur
Og stilt lesa versa på stolpar, eit og eit etter tur
Ein diktar har skrive kjensler, som handlar om kjærleik og svik
Om håp og draumar og kvardag, og diktaren er Olav Vik
Han har sikkert også stega, berrføtt i graset og tenkt
På kvardagar, sorger og gleder, mens sola har glitra og blenkt
Han har sikkert lengta og venta, på dagar som aldri kom
Berrføtt i graset, åleine – på sin store eigedom
Olav Vik var nok ikkje ofte, berrføtt i graset trur eg
For hjarta og sjela den hamra for andre ting, retteleg
Han elska å sjå det bløma! Sjå nye vekstar slå rot!
Millionen av gran han planta, utan snev av mismot
Sjølv om han kunne trylla, med flora, buskar og tre
og haustane gav både plommer, pære og eple med
Så banka nok hjarta oftast, for Orda som kom i hans hug
Ord som gav næring til lengta, ei lengt som gav sakn og sug
Mange somrar fekk komma, fleire vintrar som gjekk
Lengta og saknet i hjarta, fekk berre liv gjennom blekk
Ingen veit kor han sukka, over sine tronge kår
Ingen veit kor han græt, for sin ungdoms tapte vår
I åtti år fekk han leva, men så vart det kveld ôg for han
Me som får lesa hans tankar, forstår det var Orda som brann
Orda gav næring til livet, Orda gav næring til savn
Då han forlot denne verda, var han framleis ein einsam ravn
Livsarva sto tilbake, då Nordavinden tok han med
til Himmalaya for å kjenne lukta av roser – og ta avskjed
Naturperla som han kalla, sin gotiske katedral
Med kneisande høge grantre, med blomar og busk – eit kunstareal
Livsarva står tilbake, den kan han ikkje ta med
Bygningar, uthus og nôver – knausar og stablar med ved
Strender som duppar i fjorden, skogar med busk og kratt
Enger med grønaste graset, vert også ståande att
Huset med seng og stolar, kjøken med koppar og kar
Utlesne bøker og skrifter, vitnar om spørsmål og svar
Staden han halla ”heime” – staden han sov kvar natt
Staden den gjev han til folket, bygda har fått ein skatt
Her trør me berrføtt i graset, her kan me gå einkvar
Sjå ungane springa og leika, frå dagen gryr heilt til soleglar
Her kan me få nyte stilla, ein vakker midsommarskveld
Eller vassa langs stranda ein morgon, på jakt etter krabbe og skjell
Takksam så trør eg i graset, berrføtt eg trør på din sti
Fuglane kvitrar i saman, og nyt sitt naturgalleri
Takksam så les eg langs vegen, versa du ein gong skreiv
Takk for at Orda du brann for, ikkje vart noko du heiv
Takk for at du vil dele, Ord og natur så rik
Takk for den skatt me arva, du kjære Olav Vik
Takk for at me kan vandre, på bøar og berg og veg
Få nyta den skatt me arva, ei hjarteleg TAKK til deg.
-Grethe Hopland Ravn-